Blodslitet: Når blodsmaken er god

Tidlig om morgenen den 27. oktober 1968 stakk tolv o-løpere til skogs i historiens første Blodslit. 40 år har nå gått, og lørdag 20. oktober stiller rundt 1800 løpere i det samme løpet - om enn i et ganske annet format. Men løpet har alltid vært særtegnet med lange og krevende løyper og vært en skikkelig styrkeprøve på tampen av sesongen. Det har vært mange harde fighter om å komme først over målstreken, og nettopp det har ført til en rekke morsomme, pinlige og dramatiske episoder. LarsO's Gale Verden har gravd i Blodslit-erindringene og plukket fram en del av historiene enkelte sent vil glemme. Hvert år skriver nye gullkorn seg inn i historien. De størtse tabbene og de værste sprekkene er ting vi i etterkant kan kose oss godt med.

Den første utgaven
Svein Olaussen er gründeren som satte det hele i gang. Fra sandgropa sør på Ulvedalen-kartet i Onsøy arrangerte 17-åringen løpet for tolv av sine klubbkamerater. Tidligere på høsten hadde Olaussen tatt gull i NM-stafett for juniorer sammen med Gunnar Kristiansen og Tore Sundt. Nå sto han som enearrangør i tidenes første Blodslit med kun et armbåndsur, en blyant, 1. stk. A4 ark, hjemmelaget blåbærsaft og en primus, alt fraktet hjemmefra på moped. Det var både kuldegrader og snø, og bare 6-7 av deltagerne fullførte. Ragnar "Pesen" Weum dro i land seieren foran Tore Hansen og Erik "Julle" Johansen. Løypa besto av to sløyfer som hver målte ca. ni kilometer. Hele fire ganger måtte løperne krysse den bratte Bjørndalen mellom Ulvedalen og Rørfjell.Noen gafling var det ikke snakk om. 16-åringen Tom A. Karlsen sprakk fullstendig og måtte gå innom på en bondegård og spørre etter sukkerbiter. Det hører med til historien at han også ble tilbudt middag, men nei… videre skulle han. Neste år vant han.

Løpet utvides
I den andre utgaven deltok også noen løpere fra andre klubber, og løpet fikk en ny form med en ren gjennomgangsløype over tre kart. Start var ved Gillingsrød, og løypa fortsatte over mot Ravnsjø i Svinndal for så å ende opp ved hytta til Aker ved Isebakketjern. Tom A. dro i land seieren foran Trøskens Jimmy Nordli. Sakte, men sikkert skulle løpe vokse seg stort og prestisjefylt. Egen bankett, Blodballet, skulle etter hvert også se dagens lys.

Utsatt grunnet snø
Blodslitet har alltid gått til omtrent samme tid, det vil si rundt 20. oktober. Kun en gang har løpet blitt utsatt. Og tro det eller ei, det var på grunn av snø. I 1971 var samlingsplassen på Onsøybanen (nå Skogsstrand) og med "Pesen" som løypelegger. På den tiden gikk løpet på søndag, og ikke på lørdag som i dag. Snøen falt, og lørdag formiddag var "Pesen" ute og gikk i terrenget sammen med de to ungguttene Knut Norum og Terje Antonsen. De måtte sjekke snødybdene. Turen gikk fra Skihytta og nordover. Men gutta var optimister, og etter som de skred framover i terrenget ropte de "løpet går - løpet går". Helt inntil de passerte Leiret-dalen nord for Skårød. Da sto de med snø til langt over knea, og dessverre "Blodlitet '71" så ut til å være en saga blott. De hastet hjem og fikk ringt til Jørn Enger som kunne kringkaste meldingen på Lokal Sport over eteren. Men mildværet kom, og søndagen etter kunne løpet gå som om ingen ting var hendt. Motsatt vær var tilfellet da Blodslitet gikk på Sprinkelet i 2002. Da lavet snøen ned søndagen etter løpet.

Blodslit-metoden
Med sine helt spesielle gaflingsmetoder har Blodsliet vært et helt særeget o-arrangement. Både innledende småsløyfer og "sommerfugl-gafling" har vært Blodslitets spesialiteter og småsnacks for løpene. Man må nemlig ha noe lokkemat å by på så langt ut på høsten. Metoden med innledende smårunder med en rekke gaflingsalternativer så dagens lys på Rørfjell i 1978. Arkitekten bak systemet, "Pesen", hadde da lagt opp til fire slike innledende sløyfer før den lange fellesrunden. Det løperne ikke visste var at en liten del av dette gaflingsopplegget også var flettet inn på slutten av sisterunden. Landslagshaien Sigurd Dæhli og den nybakte verdensmesteren Egil Johansen kjempet en hard kamp om seieren. Sigurd mente han hadde det hele under kontroll da han nærmet seg siste post, men den gang ei. Foran seg på oppløpet fikk han se ryggen til erkerivalen. Gaflingen på slutten var det ingen som visste om… I dag løpes eliteklassene med to eller tre innledende runder, mens de øvrige klassene fortsatt spres med "sommerfuglprinsippet". Dette er en enklere form for spredningsmetode, og den så første gang dagens lys på Borge Varde i 1982. I perioden 1997-2000 fikk også flere av de andre klassene prøvd seg på en ny og mer avansert "sommerfuglvariant" som Kai Martin Lunde og Svein Jacobsen lanserte.

Disk, disk og atter disk
Blodslitet er kanskje det løpet i Norge hvor flest blir disket! Fellesstart, store klynger, høy fart, mange sisteposter og førstemann til mål har vært årsaken. En rekke ganger har 5-10 første i enkelte klasser blitt disket. Svært ofte har dette skjedd på siste post, og en periode var Blodslitet kjent for å ha en rekke ulike siste poster for de forskjellige klassene. I 1984 gikk løpet i Jerndalen sør for Tomb jordbruksskole. Løypeleggerne hadde lagt en frekk gaflingsvariant på "sommfuglvingene", noe som resulterte i at hele 40% av løperne ble disket. Den mest legendariske disken i Blodslithistorien så langt er allikevel Sindre Langås fra Nydalens SK som ble nummer to da løpet ble arrangert som World Cup i Torsnes i 1983. Langås ble spurtbeseiret av Egil Johansen på målstreken, men han ble disket for å mangle stempel på siste post. På tross av at både publikum og fotografer hadde sett at han var på posten. Allikevel manglet det synlige beviset i startkortet. På Veum i 1985 sto oppgjøret mellom Sigurd Dæhli og svensken Ulf Eriksson inn mot siste post som lå i ei skråli ned mot samlingsplassen. Dæhli hadde opparbeidet seg ei lita luka inn mot posten. Da merker han plutselig at han er på vei inn i feil post. Han stempler allikevel, for å lure Eriksson, og for så å skifte retning og ta den rette. Det holdt så vidt... I 2002 ledet forøvrig Dæhli H45-klassen inn på oppløpet, men denne gangen var ikke marginene på hans side. Han snublet like før mål og ble forbiløpt av Brynjulf Bøen med fem sekunder. I det samme løpet hadde dette årets komet, Thormod Berg, opparbeidet seg en solid ledelse i H21. Ved passering av samlingsplass et par kilometer før mål presterte han å løpe i feil retning ut på sistesløyfa. Dermed måtte Berg se seg utenfor pallen i sitt livs sesong.

19 verdensmestere
Blodslitet har gjennom en rekke år samlet mange av verdens beste o-løpere på startsstreken. I 1974 fikk også damene startstillatelse, og Unni Strand fra Oppsal dro i land seieren. Til sammen har hele 16 verdensmestere individuelt eller i stafett også vunnet Blodslitet. Vi ramser opp Per Fosser, Anne Berit Eid, Egil Johansen, Anniken Kringstad, Sigurd Dæhli, Harald Thon, Ragnhild Bratberg, Ragnhild Bente Andersen, Brit Volden, Håvard Tveite, Hanne Sandstad, Janne Salmi, Carsten Jørgensen, Tore Sandvik, Hanne Staff, Elisabeth Ingvaldsen, Emil Wingstedt, Holger Hott Johansen og ikke minst vår egen stjerne Birgitte Husebye. Tidenes jevneste Blodslit-oppgjør i herreklassen var på Borge Varde i 1982 da de åtte første herreløpene kom til mål innen ett minutt. Harald Thon vant med ett sekund foran broder Øyvin og tre sekunder foran Atle Hansen. I dameneklassen kom de ti første løperne innen 33 sekunder på Veum i 1995. Ragnhild Bente Andersen halet i land seieren foran de finske jentene Kiirsi Tiira og Yvonne Gunell. Den som har flest antall starter er Stian Erichsen fra Nordstrand IF (H65). Han har deltatt hele 31 ganger. Tidenes mest uheldige Blodslit-løper var finnen som i 1981 falt ned et stup sydvest for Skårød og slo hodet slik at han ble lam i bena. Han ble liggende to måneder på Ullevål sykehus og i Fredrikstad. Han skal visstnok med tiden ha kommet på bedringens vei.

Det finnes ikke dårlig vær?
De første årene var det ganske kaldt og ofte litt hvitt på bakken i siste halvdel av oktober. Og vær av ulik type har så absolutt satt sitt preg på løpet. Overforsvømmelser, gjørme og storm. Men for all del. Mange ganger har finværet kommet i grevens tid… Som for eksempel i fjor, da løpet gikk på den eneste oppholdsdagen hele høsten gjennom. Og for et vær! Men på Borge Varde i 1982 og i Torsnes i 1998 var det et oppriktig gjørmehav. På Østsiden i 1991 var det storm hele natta, og sekretariatteltet blåste til værs og knakk en av mastene i lysløypa. Ved Rolsøyhallen i 1989 regnet det vannrett, i Jerndalen i 1984 kom det brått over natten en stor elv som skilte samlingsplassen fra løpsterrenget og på Kråkerøy tre år senere var det tidenes springflo. Natten før løpet sto vannet 1.80 meter høyere enn normal vannstand, noe som er høyeste vannstand som noen sinne er målt i Fredrikstad. Denne høyden er faktisk i dag dimensjonerende for vann og avløpsnettet i byen. Vannet sto godt over bryggene under Kråkerøybrua, og Blomsterøya var delt i to ved Femdal. Men løpet gikk, selv om det ble fleipet med at man måtte vise svømmeknappen ved start.

Sinnsyk svenske
Om det ikke finnes dårlig vær så finnes det i alle fall svensker med sinnsforstyrrelser. Til løpet i 1989 kom det en o-løper fra den svenske klubben OK X til Fredrikstad med tog. Han skulle overnatte på Evenrød skole natten før løpet, og ringte like godt brannvesenet etter skyss. Dermed ble han eskortert nordover med brannbil. Synd var det kanskje at han ikke ble sluppet av på Veum. Dagen etter snudde han nemlig nesten sekretariatet på hodet. - Jäg låg i tät mot den första kontrollen, kunne mannen berette. - Men kontrollen låg fel, och alla forsvann. Dermed måtte jäg bryta allereda där. Alle åsarna på den här jävla kartan går fel väg, buldret svensken til arrangementsledelsen. Det virket som om han var klar til å gi hvilken som helst FSKer en real runde juling. Personlig glemmer jeg ikke denne episoden så lett. Men alt var som det skulle, og mannen var visstnok også beryktet hos söta bror.

Rolvsøyhallen 1989

Løyper må til
Hvilket Blodslit som har hatt de mest suspekte løypene er vanskelig å si, men det har vært mange spennende vrier. At løypene også er lagt med tanke på publikum er kanskje løpets største force. Tidenes mest urbane samlingsplass var i Bratliparken i 1986, mens den mest øde var på Røstad gård i Svinndal i 1979. Dette kartet har for øvrig bare blitt benyttet til o-løp ved to anledninger senere (KM arrangert av Trøsken og KM stafett for junior). Blodslitet i 1979 er for øvrig det eneste i historien som har hatt kvinnelige løypeleggere. Unni Strand Karlsen og Eli Skogsrud la løypene, som for øvrig hadde tidenes lengste vinnertid. Rundt 3.10 timer lød vinnertiden i herreklassen. For øvrig hadde også noen av klassene tidenes lengste Blodslit-strekk, på rundt tre kilometer, og som strakk seg i hele lengden på kartet. Så lenge det ble brukt stifteklemmer som postkvitteringer var det å sette ut en post litt av et arbeid. Her måtte det bygges solide bukker av trestokker hvor plankene med opptil 16 klemmer ble montert. Begby-mannen Arne Sæther var en tid en av dem som likte å bygge bukker, og som meldte sin tjeneste når Blodslitet nærmet seg. På grunn av elgjakta ble bukkene ofte satt ut i mørket med lykt. Tom A. Karlsen forteller blant annet at han var ute etter mørkets frembrudd både i 1984 og -88. . I 1979 var det siste gangen det ble brukt klippetenger i løpet. Fra 1980 og fram til og med 1996 ble de berømte plankene med stifteklemmer benyttet, før man så gikk over til Regnly-systemet og mer avanset datateknologi. Det er neppe noen som slår Svein Jakobsen som løypelegger i Blodslitet. I 2000 la han løypene til Blodslitet for syvende gang. Det skal også sies at løpet er viktig for kartproduksjonen i klubben. Hvert år får vi et nytt stort kart av god kvalitet, som blir blir brukt til så mye, mye mer.

Løpet for hengere
I prinsippet er Blodslitet løpet hvor alle som orker det kan være med. "Det går jo bare an å henge seg rundt" er det mange som har tenkt. På Veum i 1995 stilte faren til en av verdens beste skiløpere til start, nettopp med tanken om å "henge seg" til en god plassering. I klassen H45 valgte mannen seg ut ryggen til en av de som burde ha gode muligheter til en topplassering, nemlig Porsgrunnsmannen Kai Jørgensen. Og det gikk så det suste - ganske lenge. På et strekk fra Borgåsen mot Kjevelsrødbråten gikk allikevel Jørgensen i en feil post og skjønte snart at løpet var kjørt. Men han var irritert på "hengeren" og ville spille han et riktig puss. Dermed la han av gårde sørover og stoppet ikke opp før han var ved Skogsstrand. Da ante vår venn ugler i mosen, og fikk klar melding "Nå kan du ha det så godt! Skal vi løpe eller ta bussen hjem?" Det hører også med til historien at mannen løp asfaltveien rundt tilbake til Nordre Veum, og at han tok feil i krysset ved ØPS og satte kursen mot byen!

Tidenes norske o-løp
Blodslitet utviklet seg med årene til å bli et av landets mest prestisjefylte o-løp. NRK-sporten har blant annet flere ganger hatt lengre innslag fra løpet, bl.a. under World Cupen i 1983 og på Solbrekke i 1994. Den gangen bygde skiklubbens Arne Pettersen et flere meter høyt TV-tårn og den regjerende verdensmesteren på kortdistanse, Petter Thoresen, løp løypa med mikrofon hvor han kommenterte for TV underveis i løpet. Men den godeste Petter sprakk så han kjente blodsmaken. Året etter ble det også forsøkt med speakere fulgte teten på enkelte strekk og kommenterte dette via mobiltelefon direkte på lufta. I 2005 ble de antatt beste løperne i seniorklassene utstyrt med GPS-sendere, slik at veivalgene kunne overvåkes hele løpet igjennom. Ellers er løpet med årene blitt kjent for et av landets største og mest solide speakertårn, og hvor nesten bare billiardrommet mangler. Fra å være et lite løp med tolv deltakere arrangert av én mann er løpet nå blitt noe virkelig stort. Fra 1982 heter det seg for eksempel at speakertårnet var ni meter høyt, latrinegrøfta 40 meter lang og 87 doruller måtte til pers. Det ble for øvrig brukt 300 meter strømkabel, 600 meter telefonlinje, 250 påler, tre kilometer merkebånd, 3000 kart og 8000 drikkebeger. Forøvrig skal det nevnes at Blodslitet har fått sine avleggere både i Australia og England. Den australske utgaven er sikkert 20 år gammelt, mens det engelske Blodslitet er arrangert fire eller fem ganger. Sistnevnte er lagt opp som et minneløp for Tim Watkins som løp for FSK omkring 1980, da han var i Fredrikstad og tegnet o-kart. Han omkom i en tragisk bilulykke i 2005. Løpsprinsippet er det samme som i det norske Blodslitet.

Fredrikstad Skiklubbs medlemmer gleder seg til Blodslitet hvert år. Det er liksom noe spesielt. En egen atmosfære. Det å ta i mot så mange løpskåte gærninger så sent på høsten. Alt er bare trivelig - uansett vær! I år står forhåpentligvis over 1800 løpere på startsstreken. Det er ny rekord. Lange løyper, gaflinger og et nytt fullført Blodslit er tydeligvis noe folk setter pris på. Hele 8300 unike løpere har løpt løpet gjennom disse 40 årene. Nå er mange av dem klare igjen. Kanskje blir det også i år noen nye gullkorn å ta vare på!

LarsO